I Norge har vi hatt billig strøm over lang tid og tilvendt oss et av de høyeste strømforbruksnivåene i verden. Nå er det fornuftig å legge seg til et mer nøkternt forbruk, skriver artikkelforfatteren.
«Strømkrisen» kommer av at tilbudet av kraft er relativt lite i forhold til etterspørselen. Med strømstøtte subsidierer vi forbruket slik at etterspørselen holdes kunstig høy. Støtten vil dermed presse opp prisen enda mer. Den økte prisen kommer produsentene til gode, mens konsumentene kan måtte ende opp med tilsvarende kostnad som uten støtten.
En makspris på strøm kan være enda verre. Den vil gjøre at etterspørselen holdes strengt høyere enn tilbudet og da kan rasjonering komme til å bli uunngåelig.
Begrensninger på handel og eksport vil også skade oss selv. Strøm eksporteres kun dersom norske konsumenter ikke er villige til å betale så mye for strømmen som det Norge kan få ved å selge den. Om eksporten var skadelig ville vi vært villige til å betale mer, og da ville vi ha importert, heller enn å eksportert. I så fall ville vi vært tjent på handelen, akkurat som vi gjør når vi eksporterer.
Samfunnsøkonomer har gjentatt disse advarslene tidligere, også i DNs spalter.
Men hva med løsninger? Kritikken mot kritikerne er at de mangler forslag til løsninger.
For å hjelpe de som har det vanskelig kan vi støtte de som har lav inntekt, heller enn de som velger høyt forbruk. Slik støtte kan gis ved å behovsprøve kontantstøtte eller, enda bedre, ved å redusere inntektsskatten til de som trenger det.
En typisk innvending til resonnementene over er at etterspørselen etter strøm er lite prissensitiv, og at de som bruker mye strøm ikke har noe valg. Jeg er blitt presentert kurver som beviser at daglig etterspørsel knapt reagerer på en høyere strømpris.
Artikkelen kan du lese i DN, fredagskronikk 5. aug. av prof. Bård Harstad