Øyer har en sterk tiltrekningskraft på noen av oss. Fremmedordet Islomania betegner denne lengselen. Øyas fysiske avsondrethet åpner da opp for en oversanselig tilstand, der felleskapet kan føles sterkere enn om man står midt i et folkehav.
Den skotske skribentene og legen Gavin Francis har skrevet boka "Island Dreams" der han reflekterer over sin livslange islomania.
Francis' utgangspunkt er en terori om at det finnes en spesiell forbindelse mellom øyer og drømmer, eller at øyer i det minste utøver en særegen tiltrekningskraft på drømmende personligheter. Han forklarer at ordet isolate er adoptert inn i det engelske språket, som betyr "å gjøre til en øy".
Han hevder at tenåringer gjerne nærmest "går i isolat" fordi det er den eneste måten de kan finne sin plass til - med Francis' ord - å "fremkalle et autentisk selv ut fra deres kaotiske erfaringer".
Ifølge barnelegen Winnicott lå løsningen i å "skape en terapeutisk følelse av isolation uten å la ungdommen bli insulated fra verden". På norsk relaterer dette skillet seg kanskje best til forskjellen mellom det å være "alene" og "ensom".
Er det dette som er kjernen i det evige appellen til myten om Robinson Crusoe? At vi har et sterkt indre ønske om å finne ut hvem vi virkelig er, i ensomhet?
Les mer i juni utgaven av Innsikt.