1. Hva er forskjellen på havvind og landvind?
Landvind er vindturbiner som står på landjorda, enten i fjell-, skogs- eller kystområder. Havvind er turbiner på havet. Vi skiller mellom flytende havvind, som er festet med et anker, og bunnfast havvind, som står fastmontert på havbunnen.
Av all vindkraft i verden, står havvind bare for 5,5 prosent. Men vi forventer en økning i årene framover slik at andelen vokser til cirka 1/3 innen 2050. Av dette vil 1/5 være flytende havvind.
Men, så langt er det nesten ikke bygget flytende havvind i det hele tatt, mye fordi den er dobbelt så dyr som den bunnfaste.
2. Hvorfor snakker vi om flytende havvind som den neste bølgen innen fornybar energi?
Det ligger enorme energiressurser i havet. Men bunnfast havvind har sine begrensinger. Hvis havet er dypere enn 70 meter, kan man ikke ha bunnfast vindkraft. Da er flytende eneste alternativ.
Nesten 80 prosent av havvindressursene finner vi på hav som er dypere enn 70 meter. Det vil si at størstedelen av verdens hav ikke er egnet for bunnfaste vindturbiner. Men hvis vi ikke trenger å tenke på havdybde som en begrensing, kan vi åpne opp for andre hensyn: Hvor er de beste vindressursene? Hvor er vinden sterk og stabil, slik at vi kan produsere mest mulig strøm per turbin? Vinden sterkere og det blåser mer langt til havs.
Det er det tre grunner til at flytende havvind er spesielt aktuelt i Norge: – Vi har en verdifull teknologisk innsikt og erfaring fra årelang drift i olje- og gassektoren som vi kan utnytte ved utvikling av flytende vindkraftinstallasjoner til havs.
– Det største flytende havvindanlegget i verden ligger utenfor Aberdeen i Skottland, og driftes av Equinor, som er et norsk energiselskap. De har skaffet seg verdifull erfaring med flytende havvind her, og et foreløpig forsprang i forhold til mange konkurrenter.
– Norsk sokkel har få grunne havområder som egner seg for bunnfast havvind. Der skiller vi oss veldig fra for eksempel Danmark eller Kina, som har tilgang til mange grunne havområder.
Kilde: Cicero.oslo.no
På dypere vann
Inntil videre er så godt som alle havvindturbiner anlagt langs kyststrøkene, i grunne farvann. Tendensen i dagens utbyggingsplaner vil imidlertid forandre på dette. Kanskje så mye som 80 prosent av morgendagens installasjoner vil bli bygd ute på kontinentalsokkelen, skriver det kanadiske nettstedet viet forskning om kyst, marinbiologi og økologi, Hakai Magazine.
Med en plassering lenger ute kan man utnytte potensialet for energifangst og samtidig ta hensyn til lokalsamfunn langs kysten, som ikke ønsker å ha turbinene for tett på seg. Det høres i utgangspunktet ut som en god idé.
Dessverre risikerer disse prosjektene å skape et helt nytt og annerledes problem, påpeker en forskningsgruppe tilknyttet Bangor University i Wales, som har presentert sine bekymringer i tidsskriftet Frontiers in Marine Science.
Sesongbetont lagdeling
Mens vannet tett på kystlinjen hele tiden er i bevegelse og kontinuerlig blandes, er vannet på kontinentalsokkelen (havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder som grenser til en stats landterritorium), relativt rolig.
Noen steder blir vannlagene stratifisert (lagdelt) etter ulike temperaturer og saltinnhold, noe som følger sesongene. Om våren fører økt solstråling til at varmere og mindre salt vann stiger, mens det kaldere og saltere vannet synker.
Denne prosessen får plankton og næringsstoffer til å stige opp fra havbunnen og nå det øverste vannlaget. Dermed muliggjør den også algeoppblomstring – som igjen blir viktig næring for et stort antall marine arter.
Den sesongbetonte stratifiseringssyklusen regulerer dessuten hvor fort planktonet kan spise seg gjennom næringsstoffene. Den har en stabiliserende og fordelende virkning på prosessen, så å si.
Dette er hentet fra Aftenposten Innsikt, sept. 22